Explore every episode of the podcast Hei kjære

Jeg trenger en liten pause.

📃 Du kan lese hele brevet her.

💌 Du kan bli brevvenn her.

🪴 Du kan støtte podcasten med et lite beløp her.

📚 Og her kan du kjøpe bøkene mine.

I kjærlighet

Din Kaja

Dagens episode handler om hvorfor jeg skriver.

📃 Du kan lese hele brevet her.

💌 Du kan bli brevvenn her.

🪴 Du kan støtte podcasten med et lite beløp her.

📚 Og her kan du kjøpe bøkene mine.

I kjærlighet

Din Kaja

Dagens episode handler om hva jeg har lært av depresjon.

📃 Du kan lese hele brevet her.

💌 Du kan bli brevvenn her.

🪴 Du kan støtte podcasten med et lite beløp her.

📚 Og her kan du kjøpe bøkene mine.

🖥️ Se Irene Lyon snakke om orientering.

I kjærlighet

Din Kaja

Dagens episode handler om å ikke gi opp, og å ikke kaste alt over bord. 📃

Dagens episode handler om stjernestøv og det indre barnet.

📃 Du kan lese hele brevet her.

💌 Du kan bli brevvenn her.

🪴 Du kan støtte podcasten med et lite beløp her.

📚 Og her kan du kjøpe bøkene mine.

I kjærlighet

Din Kaja

Dagens episode handler om å prokrastinere, og å gjøre det man egentlig vil.

📃 Du kan lese hele brevet her.

💌 Du kan bli brevvenn her.

🪴 Du kan støtte podcasten med et lite beløp her.

📚 Og her kan du kjøpe bøkene mine.

I kjærlighet

Din Kaja

Dagens episode handler om når det er alvorlig nok til å be om hjelp.

📃 Du kan lese hele brevet her.

💌 Du kan bli brevvenn her.

🪴 Du kan støtte podcasten med et lite beløp her.

📚 Og her kan du kjøpe bøkene mine.

🎧 Her finner du podcastepisoden med Mel Robins og KC Davies.

I kjærlighet

Din Kaja

Dagens episode handler om å ha, og våge å vise frem viljen sin.

📃 Du kan lese hele brevet her.

💌 Du kan bli brevvenn her.

🪴 Du kan støtte podcasten med et lite beløp her.

📚 Og her kan du kjøpe bøkene mine.

I kjærlighet

Din Kaja

Dagens episode handler om hvorfor egenkjærlighet og selvutvikling ikke kan fikse alt.

📃 Du kan lese hele brevet her.

💌 Du kan bli brevvenn her.

🪴 Du kan støtte podcasten med et lite beløp her.

📚 Og her kan du kjøpe bøkene mine.

I kjærlighet

Din Kaja

Dagens episode handler om å være en annen enn, og mer enn, det som er synlig på overflaten.

📃 Du kan lese hele brevet her.

💌 Du kan bli brevvenn her.

🪴 Du kan støtte podcasten med et lite beløp her.

📚 Og her kan du kjøpe bøkene mine.

I kjærlighet

Din Kaja

Dagens episode handler om å være uerstattelig og likevel våge å be om hjelp.

📃 Du kan lese hele brevet her.

💌 Du kan bli brevvenn her.

🪴 Du kan støtte podcasten med et lite beløp her.

📚 Og her kan du kjøpe bøkene mine.

I kjærlighet

Din Kaja

Syv tanker jeg har om å rydde.

Fredagsbrev fra arkivet, opprinnelig publisert 5. juli 2019.

Les hele brevet her.

Støtt podcasten med et lite beløp.

Kjøp bøkene mine her.

Dagens episode handler om å la underbevisstheten jobbe.

Les hele fredagsbrevet her.

Støtt episoden med et lite beløp.

Kjøp romanene mine, Lukta av klor og Motlys.

Støtt podcasten her. Har du lest Pesten av Albert Camus? Det er og blir en av mine favorittromaner, selv om det snart er tyve år siden jeg leste den – og i dag dumpet den ned i tankene mine, fordi en av karakterene i boken er en forfatter som forsøker å skrive en roman, men alt han er i stand til er å skrive den samme begynnelsen på den samme romanen, om igjen og om igjen.    Brevskrivingen min begynte på samme måte i dag. Jeg fant ikke helt inngangen, begynte stadig på nytt, forsøkte å finne nye temaer, men selv de 1000 dårlige ordene mine fra i går hjalp null, niks og nada. Jeg holdt rett og slett på å gi opp. Tenkte at dette blir den ene uken du ikke kommer til å få noe brev. Og så: Pesten!   Jeg leste Pesten da jeg tok grunnfag i fransk. Jeg husker ikke lenger om det var selvvalgt pensum eller om alle måtte lese den, men jeg husker at det var sommer og at jeg satt i skyggen, slik jeg gjør nå, og leste om dette golde nord-afrikanske landskapet, hvor landsbyboerne blir sperret inne innenfor bymurene for å begrense spredningen av pesten. Jeg husker at jeg var ekstatisk over noe ved språket i boken. Jeg husker ikke lenger akkurat hva. Men jeg kan gjette at det hadde med enkelheten å gjøre. Det er ofte dét som gjør det for meg. Et enkelt, nedstrippa språk, som rammer desto hardere. Jeg kan huske bildene beskrivelsene av rottene laget i meg. Og jeg kan huske mellomrommet. Ingenmannslandet utenfor bymurene. Jeg kan huske frykten og fortvilelsen. Og lettelsen over at noen tross alt kunne overleve.   Og så blir jeg fylt med like deler glede og ærefrykt. Glede over slike leseopplevelser, som fester seg og fortsatt finnes i meg så mange år senere. Ærefrykt over at noen kan skrive slik. Og håp også. Om at noe jeg skriver skal få leve i deg som leser det, og dukke opp igjen fem, ti, tyve år fra nå, og fortsatt gi deg gode minner.   Hva er ditt kjæreste leseminne? I kjærlighet Din Kaja

Støtt podcasten her.

Er det mørkt der du er? Vintermørkt? Det er ikke nå tungsinnet skal komme, tenker du kanskje. Nå når kveldene fortsatt er lange og lyse. Ikke ennå. Men så sitter du her, og hjertet føles som et sort hull som suger all glede ut av omgivelsene. Du våkner om morgenen og lurer på hva som er meninga med alt? Hvorfor gidde? Når kvelden kommer har sofaen borrelås, og tankene dine vil ikke. Enten spretter de unna som vann på en brennheit kokeplate, eller så borer de seg ned, enda lenger unna lyset. Ned i alt det du ikke klarer. Alt du burde fått gjort. Det handler jo bare om å ta seg sammen? Hvorfor kan du ikke bare ta deg sammen?

I notatboka mi står tre ord sirkla rundt med djupe kulepennstreker på sidene hvor jeg planlegger hva jeg skal gjøre hver dag. 

Bevegelse.

Morsomt.

Sosialt.

Hvis jeg sørger for å få hver av dem inn hver dag, veit jeg at dagen blir lettere. Men det er vanskelig bare å finne noe å sette på lista. Og det at det står på lista, betyr ikke at det blir gjort. Hvorfor kan jeg ikke bare ta meg sammen? Jeg er jo så effektiv? Har enorm gjennomføringsevne? 

Fordi depresjon spiser gjennomføringsevne. Og lyst. Og håp. Det er så lett å tenke at det bare handler om å ta seg sammen, og at du er et dårlig menneske når du ikke klarer det. Og så grave seg enda lenger ned. Ikke la deg lure. Fortell om mørket ditt til noen. Selv om det er sårbart. Selv om du ikke vil være til bry. Selv om du tenker at du ikke er verdt andres omsorg og burde klare deg selv. Hvis de spør om de kan hjelpe deg på noe vis, si at det hadde vært fint om de kunne ta deg med på noe morsomt, noe som får deg til å bevege deg. Det er lettere å løsne fra borrelåsen i sofaen når du har en avtale med noen. Det er lettere å glemme mørket for en stund når du ikke sitter fast der. 

Du er verdifull. Selv om det ikke føles sånn.

Det er folk som er glad i deg, og som gjerne vil stille opp for deg. Selv om det ikke føles sånn.

Det finnes glede, og håp. Selv om det ikke føles sånn. 

Og du? Snakk med legen din. Det finnes hjelp å få. Det er ikke meningen at du skal klare dette alene. 

Måtte du få lyse sensommerkvelder.

I kjærlighet

Din Kaja

Gi din støtte til podcasten her.

Du, jeg lurer på: Hvor ofte går du nye veier?

 

Jeg elsker å gå. Rusle. Rote meg bort. Finne tilbake igjen. Jeg liker å la intuisjonen styre: Nei, ikke dit, men hit, bort der og over her. Jeg liker å være nysgjerrig og fri, jeg liker å oppdage nye ting, nye steder, nye mennesker, nye hus, selv om de kanskje bare er et kvartal unna ruta jeg vanligvis går. Helt nye verdener, så tett på min egen, vante. 

 

Men så er det alle de veiene jeg ikke går. De jeg ikke velger, fordi nysgjerrigheten min ikke trigges. Eller fordi de ikke umiddelbart fremstår som vakre eller spennende, men kanskje kjedelige. Eller skumle. Eller stygge. 

 

Og så er det de gangene jeg likevel velger å gå en av de veiene. Kanskje etter måneder hvor jeg har oversett dem, eller bevisst valgt dem bort: Jeg har jo funnet min vei. En fin vei. En forutsigbar, men god rute. Men plutselig en dag er det noe som drar i meg: Det er hit du skal. Bare ta en kikk på hva som finnes her borte.

 

I går var en sånn dag. Jeg har nemlig en fin rute hjemmefra og ned til byen. Den går gjennom Ekebergparken, og der er det nydelig og grønt, og selv om jeg går den samme veien hver dag, så endrer den seg likevel. Nye planter springer ut. Andre dyr gjemmer seg langs stien. 

 

I går var jeg på vei, i fullt firsprang hjemmefra, ute litt senere enn jeg hadde tenkt, og så plutselig rykket det i meg: 

– Du skal ikke gå bort der da? Bort den stygge grusveien som er klemt mellom trikkeskinnene og husene? 

– Nei, tenkte jeg, det ser så ukoselig ut. Jeg vil gå i skogen. 

– Men det skader jo ikke å gå her én gang. Bare for å se. Det er jo i riktig retning. Du kommer ikke til å tape noe særlig tid på det.

Og så hadde jeg overtalt meg selv. Og først så jeg på alle plantene langs veien med bladene dekket av bladlus og marihøner som spiste dem, husene jeg hadde tenkt lå så kummerlig til når jeg så dem fra trikken, men som på nært hold var koselige og ganske godt skjerma for innsyn, og så, plutselig, var skogen der likevel.

 

En hemmelig skog. En noen-hundre-meters-skog som jeg hadde helt for meg selv! Jeg har ikke kjent på en sånn ro på … kanskje flere år! Bare fordi jeg valgte en sti et lite klikk til venstre.

 

Fra nå av blir det min faste rute. Inntil nysgjerrigheten drar meg et annet sted. 

 

*

 

En annen ting som skjedde i går var at jeg har avtalt alle innspillingsdatoene for lydboka til Lukta av klor. Hvis alt går etter planen spiller vi inn hele sulamitten den første uka i juni, og da er lydboka klar for nedlasting i slutten juni. Den blir tilgjengelig for strømming først etter første mai neste år, men det blir altså mulig å kjøpe den allerede om noen korte uker. Jeg skal selvfølgelig holde deg oppdatert med lenker og det hele når den er klar.

 

* 

 

Jeg håper du får en vidunderlig helg, uansett om du skal gjøre noe kjent og kjært, eller om du skal på oppdagelsesferd. Jeg skal ta badstu og bade i sjøen, og det gleder jeg meg til!

Måtte du finne nye veier.

Gi din støtte til podcasten her.

Jeg vet du skulle ønske at ting var annerledes. 

Jeg vet at sinnet ditt, irritasjonen din, skuffelsen over at de ikke gjør det du skulle ønske at de gjorde er stor, føles rettferdig. 

Den  e r  rettferdig.

Men blir det noe bedre av å vite det?

Jeg vet du skulle ønske at de kunne oppført seg annerledes. For deg. Fordi de bryr seg om deg.

Men dette handler ikke om deg. 

Det handler om dem.

D e t t e  er sånn de er. 

Du kommer ikke til å endre dem, fikse dem, få dem til å gjøre det du synes de burde gjøre.

Du kan velge å kjøre deg fast i å ønske at det skulle være annerledes. Eller du kan ta det innover deg at dette er den de er. Og forholde deg til dét. Åpne øynene og se på det som faktisk er, i stedet for det du skulle ønske at det var. 

Det er bare da du kan gjøre noe med det. 

Så hva nå?

Hva kan  d u  gjøre hvis det ikke er greit for deg at dette er virkeligheten?

Hva er  d i n e  valgmuligheter?

Ta den tiden du trenger til å rase og sørge. Men når du har gjort det, kan du ta tak i de tingene  d u  kan gjøre noe med. 

Ikke gjør deg avhengig av at andre skal endre seg. For det kommer de sannsynligvis ikke til å gjøre. 

Ikke gi dem hovedrollen i filmen om ditt liv. 

Du er bedre enn det.

Måtte du finne frihet i det som er.

I kjærlighet

Din Kaja

Støtt podcasten her.

Kjære, hva er det med verden og at ALT må skje på en gang? Alt det fine. Eller alt det dårlige. Eller begge deler. Samtidig. 

 

Dette året har føltes som en virvelvind. Og denne måneden som en virvelvind i miniatyr. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal få fotfeste. Eller hvordan. Eller hva som er opp og hva som er ned. Hvis jeg strekker foten ut mot det jeg tror er bakken og det viser det seg å være en luftspeiling, hva skjer da? Går jeg på tryne? Eller suges jeg inn og fortsetter å slynges rundt inne i denne skypumpen til evig tid? Eller til den kommer ut over kjøligere farvann og mister kraft? Og når gjør den det?

 

Jeg vet ikke. Jeg forsøker å klamre meg til det fine. Det jeg vet er bra. Sove. Skrive. Grønnsaker. Klemmer. 

 

Og når det virker roligere, og jeg tror at alt er under kontroll, er det bare en illusjon, fordi jeg egentlig er midt i stormens øye, og jeg med den minste lille bevegelse kommer til å miste fotfeste igjen?

 

Jeg vet ikke. Det jeg vet er at livet er. Livet gjør. 

 

-

 

I går leste jeg på lanseringen til Karen Havelins «Les pakningsvedlegget nøye». Det var en utrolig fin kveld, med masse interessante samtaler. Både på scenen og utenfor. Jeg fikk klemmer (og blomster) og noen jeg klemte hadde på seg en lavmælt, men insisterende parfyme med et snev av sandeltre som fortsatt slipper seg fra huden min og finner veien opp i neseborene i små blaff. Lukta av et menneske jeg kjenner, men ikke vet hvem er. Og som har innmari god smak i parfyme. 

 

Måtte du finne ro. Og glede.

I kjærlighet

Din Kaja

Støtt episoden her.

Kveldene er merkbart mørkere. Morgenene også. Om halvannen måned blir jeg 41, men det føles som om førtiårsdagen min var for en uke siden. Da jeg gikk på barneskolen syntes jeg at hvert år gikk raskere enn det forrige. Teorien min var at det var fordi det stadig kom nye, yngre elever på skolen, og at de på et eller annet vis dyttet på tiden. Jo flere av dem det ble, desto raskere klarte de å dytte tiden for oss som var eldre. Sannheten er at hvert år vi lever er en mindre andel av den totale tiden vi har levd, og derfor oppleves den kortere. Dette året har vært én førtiendel av livet mitt, mens det første året mitt på barneskolen var én sjuendedel. 

Det finnes to måter å sakke ned tiden på. Det ene er ved å fylle hver dag med så mange nye opplevelser som mulig. Nye, fordi hjernen bruker mer krefter på å registrere nye opplevelser, trenger mer plass til det, og dermed oppleves det som om tiden sakker ned. 

Den andre er ved å stoppe opp. Legge merke til hver ting, som om den er ny, selv om du har har sett den og gjort den hundrevis, tusenvis av ganger før. 

Sommeren er en sånn tid hvor vi gjerne stopper opp. Eller fyller på med nytt. Men når høsten kommer, går vi inn i den vante tralten, tegner av hver dag på et tynt lag matpapir etter mal fra dagen før. Hvert nye ark til forveksling likt det forrige, og det er vanskelig å huske om noe skjedde i går, eller for tre uker siden. 

Vi kan ikke stoppe tiden, men vi kan legge merke til hvordan dagens strek går litt til venstre for den vi tegnet i går. Hvordan lyset faller i en litt annen vinkel, og at skjærungene ser ut som litt skabbete versjoner av foreldrene sine, fordi det fortsatt er flekker av grå dun i den ellers så reine fjærdrakta. 

Måtte høsten din bli fylt av øyeblikk.

I kjærlighet

Din Kaja

Støtt podcasten her.

I

Jeg står på stupet. Nå igjen. Jeg står der og venter på motet. Til å kaste meg utfor, eller til å snu og gå tilbake. Inn på trygt land. Det som jeg kjenner igjen. Det jeg vet hva er, selv om jeg ikke er fornøyd med det, ikke trives så godt med det, det som jeg kanskje tror kunne ha blitt bedre. 

II

Da jeg var 18 skjønte jeg at forfatter er noe man kan «bli». At det er et yrke. Ofte ikke like godt betalt som andre yrker, men tross alt, en jobb man kan ha. Etter å ha skrevet historier siden jeg lærte meg å lese og skrive med Majas Alfabet, skjønte jeg at det var det jeg ville: «Bli» forfatter. 

Da jeg var 18 var jeg med på et skriveverksted arrangert av Det Åpne Teater (nå Dramatikkens hus) og Trafo. Jeg lærte å skrive skuespill. Jeg elsket det, og jeg fikk skryt. På avslutningen var mitt skuespill det eneste skuespillerne leste opp i sin helhet. Jeg ble oppfordra til å fortsette. Med å skrive dramatikk, men først og fremst med å skrive. 

Jeg slutta. 

Jeg slutta med å skrive skuespill. Slutta å skrive historier. 

Jeg fortsatte å skrive på et vis. Klarte rett og slett ikke å holde ordene inni meg, men det var mest halvfordøyde tanker, trøsteskriving, traumebearbeidelse og egenterapi. 

I sju år slutta jeg. 

Jeg studerte språk og litteratur.

Jeg studerte reklame og prosjektledelse, fordi jeg trodde jeg kanskje kunne jobbe med grafisk design, men tekstlæreren på reklamestudiet sa: «Joda, du har et visst øye for det visuelle, men det er ikke dét du skal drive med. Kaja, ikke kast bort tida. Du må få deg en enkel jobb, og så må du skrive.»

Jeg gjorde ikke det.

Jeg fikk meg jobb som tekstforfatter. 

Jeg fikk meg jobb som strikkedesigner.

Og plutselig var jeg 25 og tidlig ute til stamstedet. Ved et av bordene satt fyren jeg hadde et crush på, og på en eller annen måte klarte jeg å rote meg bort i å snakke om skriving. Om at jeg hadde hatt talent. Om at jeg til og med hadde hatt en slags suksess. Han ville vite hvorfor jeg ikke skrev fortsatt, og jeg fortalte ham at jeg var redd: Hva om jeg gikk på trynet? Hva om jeg ikke var så god som alle ville ha det til, eller som jeg håpa at jeg kunne bli sjøl? Eller hva om jeg faktisk var så god, og det viste seg at jeg hadde kasta bort tida mi? Eller hva om jeg var så god, og det viste seg at det likevel ikke var alt jeg hadde drømt om? Nå kunne jeg i det minste leve på minnene, og drømmen om det som kunne ha vært.

«Så du er rett og slett feig», kom det tørt fra den andre siden av bordet. 

Jeg ville forsvare meg, si at han hadde misforstått, men lydene kom ikke ut av munnen på meg. Han hadde rett. Den fyren jeg mest av alt ville at skulle like meg, og synes at jeg var stas, han synes at jeg var feig. 

Jeg begynte igjen. 

Meldte meg på nye skriveverksted.

Skrev og skrev og skrev og skrev, uten helt å vite hva jeg ville skrive. Bare at jeg ville skrive. At jeg alltid har villet skrive. 

Det tok likevel 11 år før jeg fikk gitt ut noen bok. Jeg er fortsatt redd. Redd for å mislykkes. Redd for å lykkes. Redd for en hel hurv med andre ting. Og det er greit. På et vis kan jeg tåle frykten. Det jeg ikke kunne tåle var å være feig. Å bli kalt feig (ja, jeg er en veldig ytrestyrt person, jeg har skamma meg mye over det, men sånn er det nå engang, og jeg øver meg på å bruke det til min fordel i stedet for å la det bli til hinder). 

III

Frykt er lov. Frykt er naturlig. Frykt forteller deg også ofte om hva som er viktig for deg. Hvis du er veldig redd for hva folk skal synes hvis du gjør den tingen du drømmer om (som du kanskje ikke engang tørr å innrømme at du drømmer om), ja så er det viktig for deg å høre til, men jeg tror det er minst like viktig for deg å gjøre den tingen. 

Hvis du i stedet for å la frykten styre deg bort fra drømmene dine, lot den vise deg hva drømmene dine er: Hvor kunne du ha havnet da?

Støtt podcasten her.

Jeg vet at det noen ganger er tomt. Og tungt. Og at du tenker at du  b u r d e  ta deg sammen. At det er alt det handler om. At du hadde klart det om du bare var et bedre menneske. Og siden du ikke klarer å ta deg sammen, siden du bare står og spinner, og ser helt tydelig at du bare spinner, kaster bort tiden din på ting som ikke tar deg noe sted, så tenker du at det må bety at du er et  d å r l i g  menneske. 

Du er ikke et dårlig menneske. 

Du har bare kjørt deg fast.

Kanskje trenger du hvile. 

Kanskje er nervesystemet ditt overveldet.

Men du er ikke et dårlig menneske. 

Jeg leser en bok om permakultur om dagen. I permakultur er et av hovedprinsippene å observere, se hva naturen gjør helt av seg selv, og bygge et økosystem som funker, som klarer å opprettholde seg selv med minimal innsats. Hvis det kommer skadedyr, er det viktig å plante planter som holder skadedyrene unna. Hvis du har planter som skal pollineres, kan du plante andre planter som også tiltrekker seg pollinerende innsekter. Du kan plante planter som gir næring til de andre plantene. Som holder på vannet. Som holder ugress unna. Og jeg lurer på hvordan jeg kan lage et slik økosystem rundt meg selv. 

Et økosystem som hjelper meg å få i meg maten jeg trenger, få bevegd meg nok, får gjort de tingene jeg liker å gjøre og som er viktig at jeg får gjort. Ikke fordi jeg er et dårlig menneske hvis jeg  i k k e  gjør dem, men fordi jeg er lykkeligere menneske når jeg gjør dem. 

Hva er det jeg gjør helt naturlig som jeg kan bygge videre på? Hvem er menneskene rundt meg som gjør andre ting, helt naturlig, og som jeg har godt av? Og motsatt? Når er det jeg blir stående og spinne, og hva kan jeg gjøre for å legge til rette for at jeg ikke skal spinne?

Jeg har ikke svarene ennå. Jeg har bare noen av spørsmålene. Men det er et fint sted å begynne. Jeg vet også at du er en del av det gode økosystemet mitt, fordi jeg ved å skrive disse brevene får i gang en motor som gjør meg godt. Jeg håper den gjør deg også godt. 

Måtte du trives.

I kjærlighet

Din Kaja

Støtt podcasten her.

«Det er så kult å se hvor fort det har gått med den boka di!»

«Hei! Vent! Hva? Fort?!»

Det er utrolig hyggelig å være aktiv på sosiale medier. Dele av skrivehverdagen, ha samtaler med fine folk om det de bryr seg om og å tenke høyt, sammen. Det er også veldig morsomt, for en av de kommentarene jeg har fått ofte etter at jeg ble veldig aktiv tidligere i år, er nettopp den at det har gått så fort for meg.

 

Men har det egentlig det? Eller er det bare det at det først nå er blitt synlig hva jeg driver med?

 

Fun facts:

• Jeg lærte å lese og skrive da jeg var fire år gammel.
• Jeg skrev min første «roman» da jeg var ti. 
• Jeg bestemte meg for å bli forfatter da jeg var 18. Nå er jeg 36.
• Jeg har sendt inn minst fem manus til forlag, som ikke har blitt til bok (to barnebokmanus, en roman og to kortprosamanus).
• Jeg begynte å jobbe med Lukta av klor for over fire år siden. Og noen av tekstene som er med i boka skrev jeg for over seks år siden. 

 

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, fordi det er så enkelt å se seg blind på dem som tilsynelatende får det til. Fordi at sosiale medier ofte virker rosenrødt, og at ens eget lille liv ikke kan måle seg. 

 

Ting tar tid. Og det er helt greit. Det har tatt meg lang tid bare å få gitt ut en bok. Og jeg har ingen garantier for at noen kommer til å kjøpe den og lese den. Jeg har ingen garantier for at det jeg skriver fra nå av kommer til å bli antatt og gitt ut. Jeg håper det, men det viktigste for meg er å holde på med noe som føles viktig, og å fortelle historier i tekst. Det er noe av det beste som finnes i hele vide verden. Det å få dem til å funke. Det å endre bare litt på en setning, sånn at den virkelig smeller. 

 

Skriving er den ene greia i livet mitt som jeg har vært villig til å jobbe med for at det skal bli bra. Akkurat som hovedpersonen i Lukta av klor var jeg en gang en talentfull svømmer, men jeg hadde det ikke i meg å svømme lengde etter lengde etter lengde for å bli god nok til å hevde meg, slik som hun er. Jeg var en gang en talentfull saksofonist, men jeg syntes at skalaøvelser og øving i det hele tatt var så dørgende kjedelig, at jeg lot saksofonen ligge i saksofonkassen mellom hver eneste spilletime. 

 

Talent er ikke så viktig. Det som er viktig er hva du er villig til å jobbe med og for. 

 

Kanskje vil du bli en dyktig kunstner. Eller kanskje vil du bli skikkelig flink på å slappe av. Kanskje vil du bli veldig flink til å lage mat til de du er glad i. Eller bake kaker som får folk til å dåne på sosiale medier. Eller kanskje er ikke det å bli veldig flink til noe, det som trigger deg. Men bare husk at når du ser andre mennesker som har fått det til, så ikke mist motet fordi det ser ut som om det er lett, og det ikke føles så lett for deg. Ting tar tid. Gi deg selv den tida. Jeg vet i hvert fall at jeg skal fortsette å gi meg tid. Så håper jeg at det ikke blir 36 år til neste bok … 

B er redd. Legen hennes skal ha ferie i tre uker og hun er bekymret for hva som skal skje hvis hun trenger legehjelp. Om det er vikarer på legekontoret hun vanligvis går til. Eller om hun må trykke på trygghetsalarmen. 

– Du trenger ikke trykke på trygghetsalarmen, sier jeg. – Ikke hvis det ikke er akutt. Vi skal klare å skaffe deg legehjelp. Du kan ringe til meg. 

Hun fikler med den lille plastknappen som henger rundt halsen. Så begynner hun å snakke om plasteret hun bruker for å dempe smertene i beina. Hun lurer på hva som kommer til å skje hvis det slutter å funke. Legen hennes har sagt at hun ikke får sterkere plaster. Jeg tror at legen mente at hun ikke får sterkere plaster så lenge det hun bruker nå funker, men jeg sier ikke det. Jeg sier at hvis det slutter å funke så finner vi en annen løsning. At det ikke hjelper å bekymre seg for det nå. For nå funker det jo.

Jeg kjenner igjen min egen frykt i henne. Forsøket på å forutse alt som kan gå galt, og ha en plan for det, selv om det kan hende at ingenting kommer til å gå galt. Og hvis noe går galt, så er det ofte ikke det jeg har bekymret meg for uansett. Men jeg bekymrer meg likevel. Og selv om det er bedre nå enn for noen år siden, bruker jeg ekstremt mye krefter på det. Mer enn hvis jeg bare hadde tatt problemene som oppstår når de oppstår. 

Jeg har lyst til å klemme B, selv om hun aldri klemmer tilbake. Lyst til å klemme henne fordi jeg har lyst til å klemme meg selv. Jeg ser deg, har jeg lyst til å si. Men det kommer hun ikke til å skjønne noe av. Jeg ser hvordan hun prøver å skaffe seg en illusjon av kontroll i alt som er uoversiktlig og ukontrollberbart. Vet hvor godt det er å klare å slippe den kontrollen. Og hvor vanskelig det er. 

I «101 essays that will change the way you think» skriver Brianna Wiest at «When you consider doing something that you truly love and are invested in, you are going to feel an influx of fear and pain, mostly because it will involve being vulnerable.» Sårbarheten i seg selv er som regel nok til å fylle meg med frykt. Uavhengig av om det er fordi jeg skal gjøre noe jeg elsker eller er engasjert i. Det å leve er skummelt nok. Kanskje fordi jeg virkelig elsker å leve, og at alt føles så skjørt og overveldende. 

B er 49 år eldre enn meg. Hun er skjørere enn meg. Jeg skjønner at hun er redd. Men jeg skulle ønske jeg kunne ta frykten fra henne. At hun ikke trengte å bruke den siste tiden hun har på bekymring. Men jeg kan ikke det. Jeg kan bare lete etter min egen ro, og håpe at den vil smitte over på henne. 

Måtte du finne din egen ro, og se klart hva frykten din prøver å vise deg. 

I kjærlighet

Din Kaja

Gi din støtte til podcasten her.

dø

jeg vil ikke dø

ikke være aleine

ikke jobbe hele tida

ikke gråte

jeg vil ikke være travel

jeg vil ikke ha det vondt

ikke at du skal ha det vondt

jeg vil ikke fryse

jeg vil ikke ligge våken

om nettene

og tenke

på alt jeg ikke kan gjøre noe med

i hvert fall ikke midt på natta

jeg vil ikke spise lutefisk

eller surstrømming

jeg vil ikke ha folk rundt meg hele tida 

heller forresten, men kanskje nesten

kanskje halvparten av tida

eller i hvert fall mer enn nå

jeg vil ikke holde avstand til fremmede

jeg vil trekke deg inntil meg

vil holde deg og holdes av deg

og milde måne, er det mulig å verke

sånn etter en annen kropp?

en nesten hvilken som helst 

annen kropp

bare for å kjenne at også min

finnes i verden

jeg vil ikke ligge, sitte, knele, skli

ned på sofabenken

med vondt i brystryggen etter for mange timer

jeg vil danse

og ikke bare naken

aleine (for jeg vil ikke være aleine, har jeg sagt)

men på dansegulvet

mellom hundre andre kropper

når rytmen har satt seg

og den låta plutselig kommer

jeg vil ikke gråte

ikke nå igjen

jeg vil le og skrive og spise

cherrytomater som har bakt på lav varme hele formiddagen

sammen med fetaost

og jeg vil ikke være allergisk mot fetaost

eller chevre

eller reblochon

spesielt ikke det

og ikke parmesan

jeg vil ikke at døgnet skal renne

ut mellom fingrene på meg

jeg vil holde hvert enkelt

sandkorn av 

tid

*

Hva vil du? spør jeg. Men det kan være så vanskelig å vite. Ofte er det lettere å vite hva vi ikke vil. Så hva vil du ikke? Hva vil du i hvert fall ikke? 

Ta frem notatboka di, og del en side i to. På den ene siden av streken skriver du alt du ikke vil. Så, på den andre siden, skriver du hva du vil i stedet for hver av de tingene du ikke vil. Les listen over ting du vil hver dag, og gjenta øvelsen med jevne mellomrom, for å minne deg på at du også har vilje. 

I kjærlighet

Din Kaja

Er du utsatt for vold? Kontakt VO-linjen her.

Vil du støtte podcasten? Gi ditt bidrag her.

For en stund siden spurte jeg følgerne mine på Instagram om hvilken følelse de syntes det var vanskeligst å vise til andre. Sinne var definitivt den som gikk igjen flest ganger. Hva er det med sinne, som gjør at vi synes det er så vanskelig?

Jeg har selv store problemer med sinne. Både mitt eget og andres. Jeg vokste opp i et hjem der det var mye sinne, og opplevde det som skummelt og uforutsigbart. Jeg synes ofte de som var sinte var usaklige, og hvis først noen ble sint, så smittet det. Derfor gjorde jeg alt hva jeg kunne for ikke å vise sinne selv, og helst ikke føle det. Jeg bet tenna sammen og lærte meg å holde ansiktet mitt uttrykksløst, sånn at ingen skulle vite at jeg var sint. 

Men jeg var det. Jeg var rasende. Jeg er fortsatt rasende.

Sinne er en helt normal følelse å kjenne på. Det er en naturlig reaksjon på at grensene våre blir brutt. Det sender mengder med adrenalin gjennom kroppen for at vi skal kunne forsvare oss. Sinne i seg selv er ikke farlig. Det er hva du gjør med sinnet som potensielt kan være farlig. Men det å ikke gjøre noe med sinnet er også farlig. 

Det fester seg i kroppen, og det forteller underbevisstheten din at du ikke får lov til å forsvare deg. At du ikke er trygg hos deg selv. 

Det er ikke sikkert vedkommende som har brutt grensen vet at den er brutt. Det er ikke sikkert de vet at grensen i det hele tatt finnes. Det er ikke sikkert de har ment å skade oss, eller presse oss. 

Men når du kjenner på sinne er det et tydelig signal, til  d e g  om at en grense er brutt. 

Hvilken grense er det?

Har du sagt i fra om grensen din til den som har brutt den?

Hvis ikke, så har du muligheten nå. 

Og hvis du har sagt i fra, så må du faktisk vurdere om du vil fortsette å ha en relasjon til noen som ikke kan respektere grensene dine. For du kan ikke tvinge andre til å gjøre det.

Det er kanskje ikke så nyttig å brøle til andre. Men når du først har identifisert sinnet ditt, og uttrykt behovene dine, så kan det være nyttig å brøle for deg selv. Ute i naturen. Eller inn i en pute. Sparke og slå i puter er også nyttig. Bare for å få adrenalinet ut. La forsvarsmekanismene få spille seg ut. 

Og husk at sinne i seg selv ikke er farlig. Så lenge jeg ikke er i faktisk fare, så lenge ingen prøver å skade meg eller andre, øver jeg meg på å tåle andres følelser. Også sinnet deres. Det er lov å være sint. Det er naturlig å være sint. Det er sunt å være sint. Det er også lov å synes at sinne er ubehagelig. 

Og du? Hvis du er i fare, så ta kontakt med noen som kan hjelpe deg. VO-linjen for eksempel. For det er aldri greit å skade andre.

I kjærlighet

Din Kaja

Gi din støtte til podcasten her.

I

Alarmen går klokka 04:45. Når vi kjører inn på fergekaia er vi den eneste bilen. Ferga har stått der gjennom natta med baugen åpen. Parkeringsdekket er mørkt. Bak oss har skoddehatten kommet tilbake rundt toppen av Lovundfjellet. Vi venter.

II

Da jeg var barn eide moren og stefaren min en Toyota Hiace. Med fire unger og to bikkjer var det en dyd av nødvendighet. Hver sommer satte de oss i bilen, gjerne om kvelden, og kjørte gjennom landet mens vi sov. Da vi våknet var landskapet utenfor et helt annet. Noen ganger var vi til og med kommet til et annet land.

III

Vi kjører kystfylkesveien sørover. Den slynger seg innover i fjordarmer, og utover langs øyene på Helgelandskysten. På et tidspunkt ser vi Alstadhaug kirke fare forbi. Der jobbet Petter Dass som prest på slutten av 1600-tallet. Men vi skal rekke en ferge. 

IV

Det var kun i bilen jeg fikk ha faren min helt for meg selv. Den timen det tok mellom Ramsund og Harstad, når han hentet meg eller kjørte meg hjem de helgene jeg skulle være hos ham. Vi hørte på musikk og snakket. Noen ganger stoppet vi og så på Nordlyset. Lente oss frem og kikket opp og ut gjennom frontruta på den tynne grønne vevnaden som bølget over himmelen. Jeg var så sjalu at det verket i kroppen de gangene han hadde med seg stebroren min. Han pratet på inn- og utpust i baksetet, og faren min svarte ja og ha, til lillebror kjeftet på ham for at han svarte feil. 

V

I Bindal kjenner jeg igjen bensinstasjonen, men deretter husker jeg alt feil. Jeg tror gården til grandtante lå til venstre, men egentlig ligger den rett før vi kommer til gården M og B på Horsfjord. Jeg legger ikke merke til den fordi jeg er så opptatt av veien. 

Vi spiser sodd. Så skifter vi til badetøy for å rekke de siste solstrålene. Lufta er full av knott, og vi synker til anklene ned i den leirete sanda, men når vi svømmer ut finner vi lommer av varmt vann. A har bundet opp flettene i en krans på hodet for å ikke å bli våt. På land sitter to teltere. Når vi kommer opp går kvinnen og setter seg i bilen på grunn av knotten. Hun vil at de skal kjøre et annet sted. 

I kjærlighet

Din Kaja

Støtt podcasten her.

Gi meg et svar 

har jeg lyst til å skrike

til gud universet stjernene kortene pendelen

hjertet mitt

magen  

Bare si meg hva jeg vil

hvor jeg skal

hva som er bra for meg

Hvorfor vet jeg ikke?

Hvorfor håper jeg at det skal bli bedre?

Neste gang

Men jeg trenger ikke et svar

Jeg trenger en stemme

Jeg trenger et mot

til å bruke den stemmen

Jeg trenger ord

å fylle stemmen med

Nei, trenger jeg

og Dette er ikke greit

I stedet går jeg og venter 

på å slippe å være 

den som er ubehagelig

den som ødelegger stemningen

I stedet går jeg og gjærer

på alt dette sinnet

over at folk kan behandle meg sånn

selv om de ikke vet

hvor vondt det gjør

at jeg ikke vil

*

Du har lov til å si nei, kjære. Du har lov til å si at du er skuffa, såra, at du forventer mer. Jeg vet hvor vanskelig det er. Jeg vet hvor vanskelig det er å finne ordene. Mine ord tuller seg inn i klebrig tankespinn og setter seg fast. Så må jeg finne noen andre ord. Dårligere ord. Men bedre enn ingen ord. 

Hvor ille tenker du at det må bli før du har lov til å si i fra? Tror du det kommer til å bli så ille? For du må ikke bli utsatt for fysisk vold og trusler for å sette grenser. Selv menneskene du er aller mest glad i, har du lov til å sette grenser for. Og sannheten er at uten de grensene, kommer sannsynligvis ingenting til å endre seg. 

Sannheten er at selv med grenser, kan det hende ingenting kommer til å endre seg. Men så har du i hvert fall svaret ditt. 

Måtte du finne motet og styrken.

I kjærlighet

Din Kaja

Gi din støtte til podcasten her.

I

Jeg tåler ikke koffein. Ikke fra te engang. Jeg får hjertebank og blir stressa, og når stresset slipper taket blir jeg så sliten at jeg må sove i flere timer for hente meg inn igjen. 

Den lokale baristaen har ikke koffeinfri kaffe. Han sier han har besøkt en fabrikk som lager det, og at han ikke vil servere gjestene sine gift. 

Han sier han kan lage ristretto. At det tar 18 sekunder før koffeinet skilles ut fra kaffen. At man kan drikke femten ristretto på en dag uten å merke noe til det.

Jeg tror ikke noe på ham, men jeg har lyst på kaffe. 

II

Været er for dårlig til å gå opp på fjellet. Skodda henger tjukk nedover fjellsidene, og lundefuglene flyr i store svermer inn og ut fra steinura for å mate ungene sine. Det flyr en stork opp når vi kommer gjennom Storknean. En faktisk stork, med lang hals, langt nebb og lange bein. Jeg har aldri sett en stork før. Den flyr utover mot Hestvika, før den snur og kommer tilbake, over oss, og innover mot havna. 

– Heter det Stor-knean eller Stork-nean? sier jeg.

– Jeg trodde det het Stor-knean, sier M. – At det sier noe om landskapet. 

– Kanskje det heter Stork-nean, sier jeg. – Det ville jo gitt mening hvis det bor stork her.

– Men hva betyr «nean»? sier M.

– Jeg vet ikke, sier jeg.

III

Jeg prater på inn- og utpust. Jeg er sikker på at det er koffeinen. Jeg kjenner et press i brystkassa, men jeg føler meg ikke stressa. Bare flau over å være så ivrig. Jeg tenker M må synes det er slitsomt, men mest av alt er jeg glad. 

Jeg forestiller meg at det ville ha vært fint å bo her. Så mye natur. Bær å plukke, turer å gå, fugler å se på. Jeg ser for meg at jeg kunne åpnet en kombinert bokhandel og garnbutikk i havna. Men jeg vet at jeg ikke ville trivdes. Sist jeg bodde i Nord-Norge mistet jeg nesten alt håret i mørketida. Jeg liker ikke å måtte være på et bestemt sted til en bestemt tid, i hvert fall ikke for noen andre enn meg selv. Og jeg hadde fått fnatt av å ikke kunne gå noe sted uten at «alle» visste om det.

IV

G sier at det heter Stor-knean, fordi det ligger to kjemper begravet der. Han forteller meg hva de heter, men jeg klarer ikke å huske det. 

V

Vi ser på værmeldinga. I morgen skal det bli sol etter lunsj, men vinden skal dreie på nord. 

– Gjør det noe? sier jeg.

– Kan du ikke turreglene? sier K. – Det er når det blåser fra nord det kommer skodde.

– Hvordan kunne jeg vite det? sier jeg.

Vi blir enige om å stå opp tidlig. Det er bedre å gå når det er overskya, men klart. Er det skodde kan vi uansett ikke se noe fra toppen. 

VI

Om kvelden slår jeg opp i Nynorskordboka. Der står det at nean betyr nedgang. Kanskje er det likevel Stork-nean, fordi det er der storken kommer ned. Jeg bestemmer meg for å si det til M. 

Støtt arbeidet mitt med podcasten her.

Jeg øver meg på å si i fra.

Jeg øver meg på å be om ting, og ikke bare fikse alt selv.

Jeg øver meg på å skrive sci-fi, og lurer på hvorfor jeg ikke har gjort det før, når det er en av de sjangerne jeg leser mest av. Hva er det som gjør at vi ikke slipper oss selv til? Hva er det som gjør at vi tenker at det er greit når andre gjør noe, men ikke når vi gjør det? 

Jeg øver meg på å gjøre de tingene jeg har lyst til. 

Jeg øver meg på å slutte å gjøre de tingene jeg ikke har lyst til. 

Jeg øver meg på å være ærlig om hva jeg  m å  gjøre, og hva jeg bare bruker som en unnskyldning. Det er så mange ting jeg bruker som unnskyldning. Spesielt til å jobbe. Spesielt til å ikke føle. 

Jeg øver meg på å gjøre de tingene jeg utsetter. Som å vaske opp og rydde opp. Som å skrive i stedet for å grue meg til å skrive. De tingene som gjør meg grinete. 

Hva om jeg bare gjør dem? Hva om jeg bare er  h e r  når jeg gjør dem?  Hva om det er finere enn å sitte og grue meg? Hva om jeg kan gjøre det jeg har lyst til etterpå, i stedet for å ikke gjøre det jeg har lyst til, fordi jeg ikke har gjort det jeg  b u r d e ? 

Jeg vet at dette høres ut som en motsigelse til punktet om å bruke jobb som unnskyldning. Men det føles ikke som en motsigelse. 

Jeg øver meg på å ikke sitte og vente på andre, men å gjøre noe i stedet.

Jeg øver meg på å ikke vente på at noen skal elske meg, men å elske meg i stedet. 

Jeg øver meg på å drikke nok vann. Ett stort glass når jeg står opp. Ett stort glass hver gang jeg kjenner at leppene er tørre. Ett stort glass hver gang jeg har vondt i hodet.

Jeg øver meg på å slappe av i tunga. For en ting er å slutte å bite tennene sammen, men hvor skal tunga være? Ikke pressa hardt opp i ganen i alle fall. 

Jeg øver meg på å lytte til nei-et i kroppen. Og hvor ofte jeg overkjører det nei-et. Hvor rasende det gjør meg. Hvor såra jeg blir over at andre ikke ser nei-et mitt, selv om jeg nesten ikke ser det selv. 

Jeg øver meg på å være sint. Jeg brøler. Inn i puter. Jeg sparker puter. Og slår dem. Jeg føler meg som en klisjé fra en dårlig såpeopera. Men det hjelper. Plutselig er jeg varm i de iskalde fingrene mine, fordi et eller annet har sluppet taket bak mellom skuldrene et sted. 

Jeg øver meg på å reise bort. Ikke sitte å vente på at andre skal ta inititativ eller ha tid.

Jeg øver meg på å være sammen med andre. For jeg liker å være sammen med andre. Men siden jeg var liten har jeg lært å være aleine. Lært å klare meg selv. Trodd at det er sånn det skal være. 

Jeg øver meg på å ikke vite. Stole på at jeg kommer til å vite tidsnok. 

Noen av disse tingene har jeg øvd på i årevis. Men de føles fortsatt nye. Noen av disse tingene begynte jeg med for en måned siden. 

Hva er noe nytt du gjør?

Måtte du finne glede i det. 

I kjærlighet

Din Kaja 

Gi din støtte til podcasten her.

Har du gjort yoga eller meditert noen gang? Da har du kanskje hørt læreren din snakke om sin egen praksis. Sin yogapraksis. Eller meditasjonspraksis.

 

Jeg elsker det begrepet. Jeg har elsket det lenge. Og jeg elsker å ha en yogapraksis. Og en meditasjonspraksis. Et løfte om å møte opp og gjøre jobben. Ikke et løfte om å være perfekt. Bare om å møte opp og gjøre jobben som best jeg kan. Forsøke å utvikle meg. 

 

Noen dager er det kvantesprang fremover. Andre dager er det ras i utforbakke og det føles som om alt arbeidet jeg har gjort har vært til ingen nytte. Så reiser jeg meg. Så børster jeg av støvet. Så begynner jeg på nytt. Møter opp. Gjør jobben. 

 

For noen dager siden gikk det opp for meg at også skrivingen min er en praksis. Og innenfor skrivepraksisen min har jeg mange mindre praksiser. Jeg har den daglige skrivepraksisen min, som handler om å åpne opp for det kunstneriske, for fiksjonen og for ordene som får fiksjonen til å fremstå så virkelig som mulig. Skrivepraksisen som handler om at jeg prøver å skrive en ny bok. Flere nye bøker. 

 

Men jeg har også denne skrivepraksisen. De ukentlige brevene jeg skriver til deg. Og dette er noe annet. Denne skrivepraksisen krever at jeg møter opp på en annen måte. Lytter etter noe annet. Henvender meg. Tør å slippe tekster fra meg som ikke er ferdigtenkte, ikke polerte. Bare åpne opp og henvende meg og se hva som kommer tilbake. 

 

Jeg liker også at praksis handler om å øve, om å forsøke, og at det ligger så nært så nært det som kanskje er min favorittsjanger, nemlig essay. Livet, praksis, kunst, handler ikke for meg om å konkludere, men om å undersøke, våge å prøve og våge å slippe fra seg det som ikke har to streker under svaret. 

 

Har du en praksis av noe slag? Eller noe du innser er en praksis, men som du ikke har tenkt på som det før?

Jeg lurer på om jeg har flere, og jeg lurer på hvordan de vil ha endret seg når jeg forhåpentligvis en gang er en gammel dame. 

I kjærlighet

Din Kaja

Gi din støtte til podcasten her.

Ikke gi opp. Jeg veit det gjør vondt å rive hjertet sitt ut av brystet, holde det foran deg der alle kan se, men ingen vil. Jeg veit det gjør vondt, når ingen møter blikket ditt, når de ser bort fra det bankende hjertet, når de ikke vil stå ved siden av deg i sorgen eller gleden. 

Jeg skulle ønske jeg kunne love deg at de på et eller annet tidspunkt kommer til å gjøre det. At de kommer til å se deg. Hele deg. Og vise hele seg tilbake. Men jeg kan ikke det. Vi kontrollerer ikke andre mennesker. Og følelser er vanskelig. 

Du er en av de modige få som tør å la dem slippe til. Ikke la andres mangel på mot holde deg tilbake. Ikke la det få deg til å tro at du går feil vei. Noen må gå først. 

Og det kan være ensomt, og tøft, og kanskje vil ikke de du gjerne skulle hatt med deg på veien følge etter. Men andre vil. Og i stikryss lenger fremme møter du kanskje andre modige sjeler som har lett etter et hjerte akkurat som ditt. 

Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg kjærligheten du lengter etter, fra de som skulle ha gitt den til deg. Men at de ikke er i stand til det, betyr ikke at du ikke er verdt kjærlighet. 

Så mens du leter, spør deg selv hvordan du vil bli møtt, sett, elsket, og gi deg selv det andre ikke kan. I det minste vil du kjenne det igjen hos andre når du ser det, og kjenne igjen det som ikke er sånn. 

I kjærlighet

Din Kaja

Ikke ta deg sammen

for all del, ikke

denne ene gangen

la alt rive gjennom deg

all smerten

all gleden

grin til snørr og tårer 

må skrapes av 

(men ikke gjør det)

le, elsk, hyl

når du ikke kan holde det 

inni deg lenger

ikke hold det inni deg

ikke gleden

ikke sorgen

pakk dem ut

 

Ikke ta deg sammen

ikke, for jeg vil ha

alt, så jeg kan våge

å gi

alt

slippe

alt

Det er ikke inderligheten det er noe i veien med

ikke begeistringen

eller entusiasmen 

det er ikke deg det er noe i veien med

når du slynger armene ut

i en kjærlighetserklæring til alt

som forbløffer deg ved livet og menneskene du møter

det deiligste som finnes er å elske

smaken av det kalde vannet når munnen er tørr etter en lang tur

humlene som kryper helt inn i de blålilla salvieblomstene

smilet hennes når hun lener seg tilbake og ser opp på himmelen

Visst er det skummelt 

men ikke la andres frykt holde deg tilbake

ironien og sarkasmen 

de hevede øyenbrynene

gjør vondt

men hvor vondt må det ikke være for dem

å holde all denne kjærligheten på avstand

hvor har de lært at det er farlig å elske

farlig å uttrykke den kjærligheten

hvor har de lært at de må dressere andre

til ikke å vise sin kjærlighet

visst gjør det vondt

men det sier ikke noe om deg

ikke om din kjærlighet 

ikke om din verdi

Så la oss være inderlige

la oss være først ute

tørre å erklære 

alle de store følelsene

ikke vent

med å fortelle folk at du er glad i dem

for alle trenger påfyll

og renner det over

så blir det bare mer til alle

I kjærlighet

Din Kaja

Akkurat som vanlig

at dagene bli lengre

at knoppene spretter

akkurat som vanlig

at løvetannen presser seg opp

og sprer bladene sine utover grusgangen

uten at jeg gjør noe med det

akkurat som vanlig

at jeg glemmer å spise

når teksten tar over

at jeg glemmer å skrive

når jobben tar over

at sausen brenner seg i kjelen

at røykvarsleren går

akkurat som vanlig

at hjertet mitt sprekker i disse vårkveldene

og forsommernettene 

når lyset følger meg inn i drømmene

akkurat som vanlig 

at jeg må stå opp igjen

at jeg hadde glemt

å poste brevet

akkurat som vanlig

at alt er kaos

når jeg hele tiden leiter etter ro

akkurat som vanlig

at jeg åpnes opp

av å være en leser

i rommet mellom teksten

og virkeligheten

min og den andres

*

Hei kjære. Akkurat som vanlig, sitter jeg torsdag kveld og tenker. På deg. Til deg. Det føles som om sekundene kan vare evig i dette lyset. Og jeg gleder meg til å legge meg og lese videre på Patti Smiths The Year of the Monkey. Akkurat som vanlig, skulle jeg ønske jeg hadde mer tid til å lese, på dagtid. Mer tid til å skrive. Mer tid til bare å være i livet, og ikke hele tiden skulle produsere noe. 

Hva er akkurat som vanlig hos deg?

*

I kjærlighet

Din Kaja

Jeg kjenner følelsen. Når livet oppleves som en tvangstrøye. Så trangt at det er vanskelig å puste. Vanskelig å tenke. Og den eneste måten det virker som om du kan få den av på, er ved å brenne alt. 

Jeg kjenner følelsen. Når du tror at den du er, og det du vil, er noe menneskene rundt deg ikke kan tåle. Når du har jobbet så hardt for å gjøre dem til lags, at du ikke har våget å være ærlig om hvem du egentlig er, selv ikke for deg selv. Kanskje har du til og med glemt hvem du er. 

Da virker det kanskje lettere å brenne alt, begynne på nytt, enn å dytte grensene utover litt etter litt.

Gudene vet hvor mange ganger jeg har brent alt. Forlatt. Startet på nytt. Hva ville du ha gjort, om det var deg? Hva ville du hatt mot til da? Hva er de tingene du drømmer om, og som du er redd skal sette fyr på livet ditt? 

Kanskje trenger du ikke å brenne alt. Kanskje er det du som skal brenne. Som en varde. Med lidenskap og glede. Lyse opp i mørket, så andre også kan finne sin vei. 

Kanskje trenger det ikke å være så dramatisk. Kanskje er tingene som føles enorme egentlig ganske små. Og overkommelige. Mulige. 

Jeg vet at de ofte er det for meg. Hvis jeg bare tør å innrømme hva jeg vil. Og prøver. 

Måtte du finne mot til å brenne. Eller brenne ned. 

I kjærlighet

Din Kaja

Jeg er en sånn som aldri klarer å gjennomføre noen ting. 

(men jeg har skrevet ferdig en roman)

Jeg er en sånn som ikke klarer å opprettholde en rutine.

(men jeg har sendt ut brev hver eneste fredag i snart to år)

Jeg er en sånn som ingen kan elske.

(men jeg har venner som blir sinna når jeg ikke ber dem om hjelp)

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg tar meg stadig vekk i å si ting, tro ting, om meg selv som ikke er helt sanne. De er kanskje ikke helt usanne heller. Det er svært mange ting jeg ikke gjennomfører, jeg sliter med å opprettholde gode vaner, på tross av at jeg skriver om dem nesten hele tiden, og jeg holder folk på god avstand, sånn at jeg skal slippe å kjenne på at de velger meg bort. Men det gjør meg ikke noe godt å stadig vekk tre sånn usannheter nedover meg selv, som tvangstrøyer. Det blir trangt. Og det tar fra meg noe av gleden og ikke minst stoltheten av å gjøre gode ting.

På den annen side, forteller jeg også meg selv at:

Jeg er en nøysom og fornuftig person.

(men jeg kjøper de dyreste og mest jålete dyrkekassene til grønnsakshagen)

Jeg spiser veldig mye grønnsaker.

(men jeg sitter og venter på å få levert nesten to kilo pølse – og ja: de er også jålete)

Jeg er veldig flink til å spise variert.

(men har spist det samme til frokost og lunsj hver eneste dag denne uken)

Sånne usannheter, som får meg til å føle meg bra når jeg tror på dem, og flau når jeg innser at de ikke er sanne. 

Likevel liker jeg å grave. Finne mer og mer ut av hva som faktisk er sant, og lære at sannheter flytter på seg. Jeg er ikke statisk. Selv om noe har vært sant om meg, kommer det ikke derfor til å fortsette å være sant for alltid. Og i det finnes det en enorm frihet. 

Hvilke sannheter forteller du deg om deg selv, som det er på tide revurdere? Hvilke sannheter skulle du ønske du kunne få beholde, og hvilke vil du helst slippe?

Pack up all my cares and voes, here I go swinging low

Bye bye black bird

Jeg har pakka kofferten. Om noen timer skal jeg ta toget over fjellet. Jeg gleder meg. Liker å være på vei. Liker å skulle et sted, men ennå ikke være fremme. Alle mulighetene som fortsatt er åpne. Alt håpet.

Jeg liker å være utilgjengelig. Mellom. Et sted der ingen forventer noe av meg. Der jeg kan tenke unyttige tanker. La kroppen ha retning, men hodet være fritt. 

Where somebody waits for me, sugar sweet, so is he

Bye bye black bird

Jeg ønsker meg et fast holdepunkt. Et hjem som er mitt, som jeg alltid kan komme tilbake til, og som ingen kan ta fra meg, sånn at jeg kan reise fra det til steder som ikke er hjem og føle meg fri, men ikke rotløs. 

No one here can love and understand me

Oh what hard luck stories day all hand me

Jeg liker å være på nye steder, der ingen kjenner meg, men hvor jeg er anonym nok til å få være i fred, sånn at jeg kan se. Og det jeg ser er ofte det jeg har forlatt. Og meg selv. På måter jeg aldri har sett det før. 

Make my bed and light the lights, I’ll arrive late tonight

Black bird bye bye

Når jeg er borte, føler jeg meg mer hjemme i meg selv. Som om sjelen har tid til å være i kroppen og ikke alle andre steder. 

Nå reiser jeg. Bort. Og tilbake til meg selv. 

Måtte du føle deg hjemme i deg selv.

I kjærlighet

Din Kaja

I

Jeg tror jeg skal skrive én ting, men ender opp med å skrive noe annet. Jeg lener meg inn i ordene og lar dem ta meg med seg, lar dem vise meg hva jeg har å si, i stedet for å insistere på den veien jeg har planlagt. Vi løper på stiene, ordene og jeg, med kvistene piskende i ansiktet, skogbunnen som spinner forbi under føttene, uten at jeg rekker å fokusere. Registrerer bare at den er der, for hvert skritt som slår gjennom kroppen. Videre, videre. 

Etterpå tror jeg at jeg skal lese én ting, men teksten er noe annet. Teksten viser meg sider ved meg selv jeg ikke visste fantes. En historie som er ny for meg, men også velkjent. (Jeg skulle skrive trygg, men det er ikke alltid trygt.)

II

Jeg trodde jeg visste hva kjærlighet var, trodde dette hjertet som holdt på å springe ut av brystkassa på meg måtte være bevis på at noe var ekte. At ordene som sprengte seg ut av kroppen min var et bevis på at noe større enn meg hadde tatt bolig, en guddommelig inspirasjon. Men det var bare angst. Ordene var mine egne. De var der hele tiden. Min kjærlighet til meg selv. En livbøye når jeg ikke kunne se land. 

Nå står jeg med begge beina trygt planta på jorda, og ordene kan få bli til noe eget, noe mer enn livbøye. Jeg står med begge beina trygt planta i jorda, og ser ordene vokse. Hva kan de bli dersom de ikke trenger å redde meg?

III

Jeg vil tro på kjærlighet. 

Jeg vil tro at vi kan være helt frie, og likevel høre sammen.

Jeg vil tro på denne jorda jeg kjenner under fotsålene mine. 

Hva tror du på?

Jordbærplantene blomstrer.

Heggen blomstrer.

Syrinen og kastanjen og pæretreet blomstrer.

Kirsebærtreet har blomstret av.

I pæretreet har et kråkepar bygget reir.

Og spurven spiser mosen som har spredt seg i en av balkongkassene mine.

Ingen ting er bedre enn å være akkurat her.

I stedet er jeg timer, dager, uker inn i fremtiden.

I en verden jeg ikke kan vite noe om.

En verden jeg ikke ennå kan gjøre noe med. 

Mennesker som kommer, eller ikke kommer, til å gjøre det jeg bekymrer meg for. 

Jeg kan gjøre noe med gressløken som trenger vann.

Jeg kan tynne i reddiken.

Og når det ikke er mer å gjøre, kan jeg sitte her og se på det. Og på kråkene. Og på skyene. 

Fremtiden kommer tidsnok. 

Den blir ikke bedre av at jeg bekymrer meg.

Det gjør bare nåtiden verre. 

Så jeg kommer tilbake til nå når jeg husker det.

Vinden i ansiktet. Varmen av tekoppen mot fingrene. Lukten av lavendelen som blomstrer. 

Også glemmer jeg det igjen. 

Men i et lite nå var alt som det skulle være.

Måtte du stole på at du vet hva du skal gjøre når fremtiden kommer. Måtte du være trygg og lykkelig i vært nå. 

I kjærlighet

Kaja

*Beklager bakgrunnsstøy i dagens episode. Naboen flytter.*

Det jeg har lært

 

igjen lukker jeg døra

dette er ikke for meg

ikke dette heller

og jeg trodde jeg skulle føle lettelse

men jeg føler bare sårhet

sorg over det som ikke ble

trang til å snu i døra, si

vent

jeg har ombestemt meg

men jeg har lært

at hvis jeg åpner

nevene slipper

taket, frykten, deg

at noe alltid blir liggende i 

håndflata gullskimrende

dette ga du meg

dette lærte jeg

dette er et ja

dette et nei

*

Det er vanskelig å gå ut av en situasjon, en jobb, et forhold, som er nesten, men ikke helt. Vanskelig, for hvordan kan vi stole på at det er mulig å finne det som er bedre, større, med mer plass til å puste, og være hel? Hvordan kan vi vite at det ikke ville ha blitt bedre, dersom vi bare ble i situasjonen, litt lenger? Vi kan ikke. Men hvis det føles som om jeg må være litt mindre meg, da håper jeg at jeg lytter. For det er ikke verdt det. De finnes de menneskene som elsker meg fordi jeg blir mer og mer meg. Og for hvert nei, så lærer jeg, hva som hører hjemme, hva som ikke gjør det. For hvert nei, blir jeg også mer og mer meg. 

*

Og allikevel er det lov til å sørge. Over det som ikke ble. 

*

I kjærlighet

Din Kaja

Jeg vet at du har lovet. Men livet skjer. Ting endrer seg. Og når du innser at du har tatt på deg for mye, har du lov, og til og med plikt til å si at det ikke går mer. 

Jeg vet at det føles som et nederlag å gi slipp. Å innrømme at det blir for mye, selv for deg. Men det burde være en seier. Burde ikke du, og kroppen din, kunne stole like mye på deg, mer på deg, enn hvem som helst andre?

Jeg vet du prøver å være snill, men når du sier ja og mener nei, hvordan kan jeg egentlig stole på deg? Og hvorfor stoler ikke du nok på meg til å si nei?

Tror du at jeg ikke tåler å høre det? At jeg er for skjør? Og hvorfor stoler du ikke på at din verdi for meg langt overgår det at du alltid sier ja?

Du er uerstattelig. Men ikke tingene du kan gjøre. Du har også lov til å be om hjelp. Du må ikke alltid være den som fikser alt. Tåler alt. La meg ta vare på deg også. 

Tror du jeg ville ha spurt deg hvis jeg visste at du sitter ved kjøkkenbordet og gråter av utmattelse om kvelden? At jeg ville ha latt deg gjøre det? 

Ville du ha latt meg? 

Hvis jeg fortalte deg din historie, ville du synes det var rart at jeg trengte å skru ned tempoet litt?

Du er den viktigste i ditt liv, kjære.

Uten deg, kan du ikke være noe for andre heller.

I kjærlighet

Din Kaja

Jeg sitter i stillhet. Venter.

 Jeg går. Jeg lener meg mot dørkarmen og ser. Innover i fjorden. Ut på havet. Venter. Stoler på at det som skal komme kommer. Venter. Stoler ikke på at det som skal komme kommer. Venter likevel.

Jeg har tid til å vente. Tid til å lage dette rommet. Tid til å lene meg på stillheten. 

Venter på et fnugg av en innsikt. Et ord som skal begynne å forme seg. En setning. En følelse i brystet av retning, selv om jeg ikke ser kartet, ikke ser terrenget. Jeg går likevel. Setter en fot etter den andre. Et ord etter det andre. Lar dem lyse vei, så jeg kan skimte neste skritt på stien. 

Hver gang jeg tror jeg har funnet løsningen, hver gang jeg har funnet en ro, en innsikt, hver gang jeg tror at jeg har fasit, endrer alt seg. Ikke fordi jeg trodde feil, men fordi jeg må videre, hele tiden videre, men hver gang må jeg vente, må jeg tåle å stå i ubehaget av å ikke vite hvor jeg skal nå. 

Jeg vet aldri hvor jeg skal før jeg er fremme. 

Og hver gang jeg er fremme, starter alt på nytt.

*

Jeg prøver å forme det nye livet mitt, og hele tiden viser det meg at det er noe annet, vil være noe annet enn jeg har bestemt meg for. Så jeg legger fra meg planene. Venter på at livet skal vise meg. 

*

Styrer du livet ditt? Eller styrer det deg?

Du kan gjøre alt. Jeg vet at du kan. Du er rå. Men du kan ikke gjør alt samtidig. Selv ikke du kan det. Du trenger også pusterom som er fylt med ingenting. Du trenger nedetid. Du trenger at noen tar vare på deg, også. Du trenger at dagen ikke bare er fylt av gjøre-gjøre, burde-burde. 

Du kan lykkes. Jeg vet at du kan. Du er talentfull. Og rå. Men du kan ikke lykkes med alle tingene samtidig. Selv du må velge. Prioritere. 

Og helsa di er viktigere enn enhver suksess. 

Du er viktigere enn tingene du kan krysse av på en liste.

Jeg unner deg å leve ut alle drømmene dine, men hvilken drøm er viktigst for akkurat nå? 

*

Denne uken fikk jeg et brev fra en kjær brevvenn som har lagt skrivinga på hylla. Det skjærer meg i hjertet fordi talentet til vedkommende er så stort. Men det spiller ingen rolle når det blir mørkt innvendig, fordi du har brent lyset i alle ender. 

Vil du lykkes med noe så må du gjøre det. Selv små skritt teller. Små skritt tar deg langt om du tar noen hver eneste dag, eller i hvert fall ofte og konsekvent. 

Men når du går i åtte retninger på en gang, så vil selv små skritt tvinge deg ut i en komplisert spagat.

Jeg vet at det er vanskelig å velge. Og å velge bort. Men noen ganger er det det eneste som funker. For at det skal bli plass til å bare være et menneske, og ikke en maskin.

Tara Brach sier ofte at «you are a human being, not a human doing». 

Så unn deg å være litt. 

Det er derfor du er her. 

I kjærlighet

Din Kaja

Forresten: Neste uke har jeg tenkt å lodde ut et eksemplar av den siste romanen min, Motlys, til en av brevvennene mine. Hvis du ikke er brevvennen min, kan du bli det ved å gå inn på kajakvernbakken.no/brevvenn og legge igjen navn og e-postadresse, der, så får du neste ukes fredagsbrev rett i innboksen og informasjon om hvordan du blir med i konkurransen. 

Og du: Setter du pris på denne podcasten? Gi den fem stjerner der du lytter til podcast og den med andre du tror vil sette pris på den. Det setter jeg pris på. Vi høres.

Livet kan deles inn i fire kategorier:

1. Det som er viktig og som haster

2. Det som er viktig, men som ikke haster

3. Det som ikke er viktig, men som haster

4. Det som verken er viktig eller haster. 

Hvem sa at livet er vanskelig?

 

Ofte blir vi slukt av de tingene som haster. Uansett om de er viktige eller ikke. Det kan være slikt som ulykker, dødlinjer på jobben og henting i barnehagen (som alle er viktige), eller å svare på en e-post eller hjelpe noen med å bake kaker til et arrangement, bare fordi du ble spurt og følte at du ikke kunne si nei (ikke viktig for deg, selv om det er viktig for noen andre). 

 

Det kan også være at vi unngår å gjøre det som er viktig for oss ved å surre bort tiden på det som absolutt ikke er viktig (som å oppdatere nettleseren, igjen. Og igjen … Og en gang til …).

 

Den kategorien som ofte forsvinner oppi alt kjaset og maset, det er den andre kategorien: Det som er viktig, men som ikke haster. Den er det lett å dytte på. Ingen kommer til å dø hvis vi ikke gjør det (i hvert fall ikke med det første). 

 

I denne kategorien havner ofte trening, kvalitetstid med de vi er glade i OG drømmene våre … Trening er vel ikke så farlig? Ikke før du nesten ikke klarer å gå fordi leddene dine har stivna. Kvalitetstid med de vi er glade i? Vel, kanskje til jul? Og drømmene våre? Kanskje når vi blir pensjonister …

 

Så står du der da, en dag, og kjenner at livet bare har rast forbi deg, mens du har vært opptatt av å slukke branner. Det talentet du en gang hadde har begynt å ruste, den vennen du var så glad i har flyttet, og kroppen føles mer som en avfallsplass enn et tempel. 


Sånn føltes det for meg i fjor vår. Jeg var 35 og det gikk opp for meg at jeg brukte tiden min på nesten alt annet enn å skrive. Jeg var kanskje halvveis i livet, og jeg hadde ikke prioritert den ene tingen som virkelig får dagene mine til å glitre. Joda, jeg "skrev" hver morgen, men mest satt jeg og stirret nedstemt på et blankt dokument, og lurte på når boka skulle åpenbare seg. 

 

Det kunne ikke være sånn. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hadde hørt at galskap er å fortsette å gjøre den samme tingen om igjen og om igjen, og forvente et annet resultat, men plutselig skjønte jeg hva det betydde: Jeg kunne ikke sitte å stirre på et tomt dokument, og jeg måtte slutte å bruke tiden på alle de tingene som ikke var viktige for meg.

 

Jeg bestemte meg for at hvis jeg ikke fikk til å skrive en god bok, så fikk jeg skrive en dårlig bok, 250 dårlige ord om gangen. Nå er jeg oppe i 1000 dårlige ord om gangen, og jeg filer stadig vekk den ene tidstyven etter den andre. Jeg er ikke perfekt, på ingen måte, men jeg har lyst til å utfordre deg: Hva er en ting som er viktig for deg, men som du ikke gjør? Kan du finne en måte å gjøre det på?

 

Er det trening? Kan du stå opp fem eller ti minutter før og gjøre burpees på soveromsgulvet? Er det skriving? Kan du tillate deg å skrive et dårlig dikt på do rett etter middag?

Er det venner? Kan du ringe noen du er glad i på vei for å hente i barnehagen?

 

Fortell meg gjerne hva din lille ting er, og om du har en liten ting du veit ikke er viktig for deg, som du kan kutte ut.

I kjærlighet

Din Kaja

Hei kjære

Jeg vet du er redd for å ikke høre til. For å ikke være bra nok. Eller for å være så annerledes at ingen vil ha deg. 

Jeg vet du har prøvd å passe inn. File ned de skarpe kantene. De som gjør at du stikker deg ut. Men før du fjerner dem alle sammen vil jeg bare si at det også er der at lyset reflekteres og brytes. Det er der regnbuen trer frem. I alt det som er rart ved deg. Annerledes.

Hvis du var som alle andre ville du ikke hatt noe unikt å tilby verden. Og du har noe unikt å tilby verden. Jeg har nemlig sett regnbuen som reflekteres når du lar sola skinne på deg. Hele deg. Når du tillater deg å kjenne på gleden over alt det vil si å være til. 

Ikke alle ser det. Ikke alle klarer å glede seg sammen med deg. Men det har ingenting med deg å gjøre. Vi har alle våre egne historier, våre egne sår, ikke la andres frykt holde deg tilbake. Vi er en stor flokk som vil ha deg, akkurat sånn som du er. Du må bare våge å finne oss. Du må bare våge å la sola skinne på deg, så vi kan finne deg. 

I kjærlighet

Din Kaja

Hei kjære,

Jeg håper du har hatt en fin uke. 

Jeg har brukt deler av uken på å tenke på dette med å ta plass. På onsdag var jeg nemlig og så dokumentaren om Silvana Imam. Og det var en opplevelse jeg ikke unner noen å være foruten. Den er vond og fin og den gir meg kamplyst.

Imam er kvinne, skeiv og innvandrer med muslimsk bakgrunn, bare for å velge noen av de merkelappene man kan sette på henne. Det er ingen som har gitt henne en billett på første klasse med beskjed om at hun hører til, at hennes stemme er viktig, og at vi vil høre på hva hun har å si. Imam har måtte ta plassen selv. Hun har klatret opp og klamret seg fast på utsiden av toget, fordi det var viktig for henne å ta den plassen, men også fordi det var viktig for henne å vise andre at det er mulig. At de har en plass. At de har rett til å ha en stemme. At de er mennesker de også, med historier og liv som er viktige og sanne, selv om de nesten ikke synes i media og i de historiene vi forteller hverandre om hva det vil si å være til. 

Jeg tenker på plassen jeg selv tar. Om jeg har rett til å ta den plassen, i verden, i andres liv og i mitt eget. Jeg tenker at, ja, det har jeg, selv om jeg tviler på det nesten daglig. Og jeg tenker på at den plassen jeg tar skal være min egen, at jeg skal definere den selv, og ikke la meg definere av historiene andre forteller om meg. Jeg grubler på om det jeg skriver er det jeg vil skrive. Om de historiene jeg forteller er de jeg vil fortelle, og jeg tenker at det er fine tanker å ha. At de kan være litt vonde, men at det også gjør at jeg hele tiden passer på å leve. 

Du har også en plass å ta. En plass du har rett til å ta. Og jeg håper du gjør det. For deg selv og for alle oss andre.

I kjærlighet 

Din Kaja

Hva skjer med deg når du er stressa? 

Hvor kjenner du det i kroppen? Hva skjer i huet?

Jeg stenger ned. 

Og skrur på. 

De ti ekstra girene jeg har. De som sier at hvis jeg bare biter tenna sammen og bøyer nakken, så kommer jeg til å komme gjennom til den andre siden. Fordi jeg må komme gjennom til den andre siden. Må levere. Må prestere. Fort.

Og jeg glemmer å gjøre alt det som er godt for meg.

Glemmer de rolige morgenene. Glemmer den sunne maten. Glemmer å bevege meg. Glemmer å ta pauser. Glemmer å være sosial. Klarer ikke å skrive. 

De siste par ukene har vært et skikkelig gufs fra fortiden for min del. Det som har vært fantastisk er hvor bevisst jeg tross alt har klart å være. At jeg har klart å sitte med stressfølelsen i stedet for å prøve å dytte den vekk. At jeg har hatt en slags omsorg for meg selv, selv om refleksen har vært å stenge ned. Det har vært fantastisk å klare å stoppe opp og både si til meg selv, og tro på, at det jeg stresser over ikke er farlig. Ubehagelig, ja, men ikke farlig. (Og noen ganger helt fiktivt.)

Jeg er fortsatt ikke ferdig med alt jeg skal. Men jeg ser at jeg ikke klarer å holde på sånn som dette lenger, og jeg har fått flytta på deadlines, skrudd ned tempoet. Trenger ikke følge de gamle mønstrene mine helt ut lenger. Har lært noen nye mønstre. Lært å stoppe litt før. 

*

Romanjobbing: Jeg er i gang med andreutkastet på den nye romanen. Jeg har justert plottet, og jobber nå med et mål om at dette en gang skal bli en trilogi (men én bok om gangen 😬). Det går, selvfølgelig, ikke så raskt som jeg vil. Både fordi jeg stresser med andres bøker om dagen, og fordi sånn er det jo alltid. Jeg har fått gode tilbakemeldinger på de første fem sidene om at både språket, universet og karakterene sitter bedre, men jeg kjenner at det er tungt å skulle skrive «pent». Så nå er det tilbake til gamle metoder: 1000 dårlige ord, for å få det nye stoffet ned på papiret, og så får jeg heller redigere underveis. 

*

Måtte du få gode dager

I kjærlighet 

Din Kaja

Om hvile (igjen)

I

«Du trenger ikke å gjøre noe for å fortjene hvile. Hvile er premien du får for å være til.» 

II

Sitatet over leste jeg ett eller annet sted for ikke så lenge siden. Jeg kan ikke huske hvem som har skrevet det, men det er en tanke som har kvernet rundt i hodet mitt siden den gang. Hvile er premien min. Og ikke en premie for alt jeg har gjort. Den er min uansett. Og jeg synes det er et revolusjonerende konsept. 

Jeg pleide å bruke hvile som premie for å tømme gjøremålslista. Problemet med det er at den lista aldri blir helt tom. Det finnes alltid noe mer jeg kan gjøre. Litt mer jobb. Et avsnitt jeg kan pusse på. En mail jeg burde sendt. En oppvask som skulle ha vært tatt. Noen jeg burde ringe. En hobby jeg har glemt at jeg hadde, og som plutselig føles som jobb. 

Resultatet var at jeg aldri hvilte. 

Jeg svingte pisken, insisterte på å bøye nakken og jobbe gjennom natta, eller gjennom mange lange dager, selv om kroppen faktisk skrek av smerte, og tankene føltes som vatt. 

III

The Nap Ministry skriver om hvile på Instagram. (Kanskje er det henne jeg har sitatet mitt fra.) Hun skriver om hvile som en revolusjonerende handling, og spesielt for sorte mennesker i USA. Hun ber oss alle om å hvile, ikke for å bli mer produktive (selv om det faktisk hjelper for det også), men nettopp for å dekonstruere troen på at vi hele tiden må bli mer produktive. Hun ber oss om å finne nye måter å tenke om hvile på. At det ikke er latskap. At det ikke trenger å være å skru av alt i dager og uker (selv om det kan være det også.) 

Hvile kan være fem minutter med lukkede øyne før du begynner å jobbe. En lang dusj. Å drikke en kopp med te i stillhet før du legger deg. 

IV

Utbrenthet er ikke latskap. Du er ikke laga for å være påskrudd konstant. Men det kan være vanskelig å skru av. Selv når kroppen er utkjørt.

«Burdeburde.»

«Det handler bare om å ta seg sammen litt.»

Det gjør ikke det vet du.

Du har lov til å hvile.

Selv om det er travelt.

Ta vare på deg selv. 

V

Jeg skal levere manus til forlaget på mandag. Jeg er ikke ferdig. Jeg burde jobbe med det døgnet rundt. Det er i hvert fall det frykten min forteller meg. 

«På mandag kan du hvile», sier frykten. 

Skulderen min er kjempevonde fordi jeg sitter foran pc-en hele dagen.

«På mandag», sier frykten.

Ordene mine er vanskelig å få tak på, fordi jeg har stirret inn i skjermen i mange timer i strekk.

«På mandag, på mandag, på mandag.»

Men på mandag er det mange andre ting som må gjøres, og som har ventet utålmodig på at jeg bare skal bli ferdig med romanen.

Hvile kan ikke vente til mandag.

Romanen er ikke verdt helsa mi. Selv ikke den.

Jeg blir jo ferdig. Om ikke til mandag, så en annen gang. 

Så jeg tar en pause. 

Logger av. Koster på meg en massasje. 

Jeg har mange drømmer. Store drømmer. Og jeg vet hvor viktig det er å gjøre noe for å oppnå de drømmene. Men det jeg gjør må faktisk også lede til et godt liv. Hva er ellers vitsen? Jo, så klart jeg kan skru på et ekstra gir når det virkelig trengs. Så klart det å bruke mer tid på én ting, gjør at jeg må bruke mindre tid på noe annet. Men i sum må det ta meg nærmere det jeg ser på som et godt liv. 

Hva er du redd for at skal skje hvis du tillater deg å hvile? Hvordan ville det føles om du slapp taket, og det viste seg at alt gikk bra?

Måtte du slippe taket og oppdage at du kan fly.

I kjærlighet

Din Kaja

Det føles som om alt er en ting som må krysses av lista.

Noe å bli ferdig med. 

Selv det å slappe av.

Kryss. Neste! Kryss. Neste!

Som om selve det å leve er blitt en serie med gjøremål.

Noe å bli ferdig med.

Men jeg trenger ikke å bli ferdig med å leve.

Vil ikke være ferdig med å leve.

Ikke på lenge ennå.

Vil ikke haste stadig videre.

Søsteren sier at det er merkelig hvordan vi har skrudd sammen samfunnet. Vi må jobbe for å tjene penger for å få mat på bordet og tak over hodet. Men hadde vi dyrket vår egen mat hadde vi ikke trengt like mange penger. Hadde vi laget og reparert våre egne klær likeså. 

Jeg leser Sapiens og ser hvordan vi som rase gradvis har vendt oss til et annet liv. Endringene skjer over få generasjoner, men du husker likevel ikke hvordan oldemoren, bestemoren eller moren din hadde det da de var barn. Det er vanskelig å gå tilbake til noe man ikke vet hva er. Da er det lettere å prøve å fikse det man kjenner. Men når man ser nærmere etter, kan reparasjonene ofte minne om gaffateip. Store mengder gaffateip. 

Jeg er ikke overbevist om at moderne er det samme som bedre, høyere livskvalitet, mer mening.

Selv ikke høyere trygghet.

I en bok jeg leste for noen år siden, men som jeg har glemt navnet på, argumenterte forfatteren for at det beste du kan gjøre for miljøet er å bruke minst mulig penger. Da putter du ikke mer drivstoff inn i det forurensende maskineriet. Men du må gjerne ha ganske mange penger for å komme dit at du (nesten) ikke trenger å bruke penger. Mulighet til å kjøpe deg ditt eget hjem, med din egen hage, der du kan sitte på trammen og ikke krysse ting av lista når du er ferdig med å krysse av ting på lista for dagen.

Kanskje blir det færre ting å krysse av lista også. Når ikke alt handler om penger. Eller kanskje ikke. Kanskje er det bare jeg, som stadig finner ting å putte inn på den lista som ikke trenger å være der. 

I kjærlighet 

Din Kaja

For noen dager siden kom jeg over et sitat av Seth Godin hvor han sier at han aldri får skrivesperre fordi han skriver slik han snakker, og påstår at «No one ever gets talker´s block».

Heldige Seth Godin.

Jeg får ofte snakkesperre. Langt oftere enn jeg får skrivesperre. Når jeg skriver vet jeg at jeg kan gå tilbake og redigere teksten helt til den sier det jeg vil den skal si. Jeg kan skrive #1000dårligeord og gjøre dem til 500 gode. Men når jeg snakker, kan jeg ikke gå tilbake og ta tilbake det som allerede er sagt. 1000 dårlige ord kan bli til 1500 middelmådige ord når jeg sier at jeg ikke mente det, de kan bli til 2000 når jeg forsøker å moderere meg, men de 1000 dårlige ordene jeg begynte med kan ikke bli usagt. Derfor ender det mange ganger med at jeg bare holder kjeft.

Det er ikke så lurt. Så nå leiter jeg etter måter å kvitte meg med snakkesperren en gang for alle.

Sliter du noen gang med snakkesperre? Eller har du kvitta deg med den, og har noen gode tips for å bryte ut av den? Da vil jeg veldig gjerne høre fra deg. Jeg synes jo at #1000dårligeord er en veldig fin greie, men jeg tror den må modereres litt hvis jeg skal tørre å bruke den på snakking. Hva med #1dårligminutt eller #dagensdårligemening?

Ikke veit jeg, annet enn at Seth Godin faktisk kommer med et godt skrivetips: Skriv slik du ville ha sagt det (hvis du ikke har snakkesperre, da).